Det bysantinske riket varte i vest fra år 500 til 800 etter vår tidsregning. Mens i øst varte det til rundt 1450. Keiser Konstantin laget en ny by ved Bosporos, og kalte den Konstantinopel. I dag kjenner vi byen under navnet Istanbul.
Dette er en overopphøyd ikke-naturalistisk stil. Den skildrer ikke mennesket og livet som kunsten i antikken.
Figurene er fjerne, åndelige vesener. De er flate, uten kroppsvolum og tyngde. Oftest frontalt og symmetrisk, og kan minne om kunsten fra egypterne. Figurene settes opp mot en flat gullbakgrunn, noe som understreker at det er evige himmelske sannheter som fremsettes.
Kirken og kristendommen hadde fått stor makt og satte et stort preg over seg. Alt ble veldig praktfullt, stift og høytidelig. Det var ikke lenger rom for den tidligere kristne kunstens enkelthet og naturlighet. Figurene og fremstillingene var på vei fra menneske til symbol.
Et prakteksemplar på dette er Hagia Sophia, som er den største og mest imponerende bysantinske monumentet i Istanbul. Kirken er også kjent under som “Den hellige visdoms kirke”. Den hadde denne typiske kuppelen på toppen, med vinduer dekorert rundt kuppelen som gir et svevende inntrykk. Man kan enda se svake konturer etter kors i kirken, som ble omgjort til en moské.
Dette er min tegning i forhold til bysantinsk tid.
